Da jeg lagde meg en leseliste i forkant av litteraturfestivalen tidligere i år, stod Therese Bohmans Den andre kvinnen helt øverst, og etter en hel lesesommer troner den fremdeles som min absolutte favoritt! Det er det flere grunner til.

Vi har alle en oppfatning av hvem den andre kvinnen er. Noen har vært henne, er henne, har blitt forlatt for henne, eller såret av henne. Uten å ta et standpunkt til hvorvidt det hele er rett eller galt, er dette et interessant portrett av den andre kvinnen, og menneskelige relasjoner – både mellom elskere, venninner, ektepar og konstruerte fellesskap. Samtidig er den estetisk rik, med flere referanser til både litteraturen og kunsten, og da det i tillegg er så stilsikkert utført som her, ja da vinner du hjertet mitt med en gang. Jeg lot meg spesielt fascinere av den navnløse hovedpersonens tanker om sin egen fremtreden, rolle, individualitet, tilhørighet og valg.

Det fins ingen kvinnelige flanører. Jeg kan ikke akseptere det. Jeg kan ikke nøye meg med noe kjedeligere bare fordi jeg er kvinne og fordi menn i alle år har tatt patent på alt som er gøy.

Jeg kjenner ofte selv på skammen påfallende mange prøver å pålegge meg som en kvinne på snart 30, enslig, som har valgt et liv uten barn. Da er det forfriskende å lese romaner som Den andre kvinnen, hvor hovedpersonen betrakter dette normerende kvinnefellesskapet fra utsiden, og jeg tenker den er et viktig bidrag som utfordrer ikke bare oppfatninger av kvinnen (både de vi har av oss selv og de samfunnet har), den undersøker også retten til å ta valg (selv de dårlige), gjøre noe for seg selv, og utforske og teste grenser på veien. Vi trenger bøker som denne, ja takk til flere nyanser!

anne oterholm. tilfeldigvis begjær

Om begjær og det å bare gi etter for lyst. La seg rive med, og ikke tenke konsekvenser. Om å frasi seg ansvar og moral – rett og slett bare gi litt faen. I alle fall innenfor romanens sider. Som leser ble jeg derimot sittende igjen med følelsen av å være den dømmende part, og kjente at egne tanker om hva som er rett og galt fikk utfordret seg litt. For skal jeg være ærlig så liker jeg romanens hovedperson veldig godt, helt til hun brått bryter med hva som kan forsvares, moralsk sett. Men likevel forstår jeg henne. Jeg forstår mangelen på behovet for kjærligheten med stor K, men heller finne nærhet der den tilfeldigvis byr seg. Personlig mener jeg at å ikke trenge noen andre enn seg selv, i stor grad er en positiv greie, men spørsmålet jeg satt igjen med etter å ha lest boken er om ikke Tyra er seg selv nok. Forøvrig er det nettopp derfor jeg liker boken så godt som jeg gjør – den fikk meg til å tenke langt utenfor sidenes fysiske begrensning, jeg måtte ta stilling til egne meninger og moral, og ble noe mer enn en passiv leser.

 

Åh denne her. Denne her. Jeg vil våge å påstå at jeg neppe kommer til å lese en bedre bok i år. Den er så skjør og fin, så sår og vond om kjærlighet og sorg, men først og fremst om øyeblikk og hvor flyktige de er. Hvor vanskelig de er å holde fast i, og hvor vondt det gjør at ingenting er vårt for evig, uansett hvor godt vi prøver å holde fast.

Det er fredag 22. juli 2011. Mikkel sitter på et hotellrom i Oslo og venter på Anna. Anna, som har vært hans i to timer, hver fjerde fredag de siste tretten årene. Men denne fredagen kommer hun ikke, og Mikkel sitter igjen med en sorg han ikke kan dele. Hva gjør en slik ensom sorg med en person? Det er en brutal og rå historie om hvor vanskelig det er å stå alene i et helt land som sørger, og hvor du ikke har noen ting til å hjelpe deg med å holde fast i minnene. For det var en av reglene, de skulle ikke etterlate seg noen spor. Ingen tekstmeldinger, ingen brev,  og ingen bilder.

Som bibliotekar låner jeg stort sett alt jeg leser, men denne skal jeg kjøpe meg, og lese ofte. Den er upolert og ærlig, og gjorde til tider så vondt at jeg gråt, mens på neste side kunne jeg smile over fine ord, sånn som entzauberung.  Det har ingen god norsk oversettelse, men handler om å miste den magiske opplevelsen. Romanen er full av sånne, og det er så fint! Stilistisk er det hele mesterlig gjennomført, og den har så mange nivåer som utgjør en så treffsikker helhet, at da jeg lukket permene etter siste side måtte jeg bruke noen minutter på å samle meg. Og da, da har du hatt en sterk leseopplevelse.

tore renberg. du er så lys

Denne traff. Denne traff skikkelig, og jeg skjønner at jeg har lest altfor lite av Tore Renberg. Språket alene fanget meg fra første side, og fortalte sin historie med en lun varme, men likevel en sårhet som fikk meg til å bli oppriktig glad i bokens hovedperson. Jeg kan ikke si så mye om hvorfor den traff meg sånn uten å avsløre plottet, men jeg kan si at den handler om Jørgen og familien hans, om kona Vibeke, som folk enten synes er eit jækla mas, eller eit herleg rivjern. Og den begynner da det flytter inn en ny familie i nabohuset, da Jørgen og Vibeke møter Steinar, som tar alle med storm med sin åpne og inkluderende væremåte. Steinar som raskt blir et midtpunkt. Men etterhvert begynner idyllen å slå sprekker, både Jørgen og Vibeke bærer på en uro, det er noe som ikke stemmer, det er ett eller annet med Steinar, men de klarer ikke sette ord på det. Hvem er han, sånn egentlig?

Du er så lys er så sår og fin, men det som slår meg mest er hvor ekte den er i sine skildringer av det som utspiller seg rett foran oss, men som vi likevel ikke får øye på.

Marie Aubert ble min soleklare favoritt blant fjorårets debutanter, og jeg er fremdeles like glad i denne lille novellesamlingen. Sitatet nederst er fra den første, Bare gjør det, som også var min favoritt. Tekstene er skrevet så skjørt og nært, og mange av dem gjør oppriktig vondt å lese. De handler om oss. Om følelsene vi har, tankene vi tenker og handlingene vi utfører – om det vi synes er vondt å snakke om, skammer oss over å føle, eller vegrer oss for å gjøre.  Det er korte grenser mellom lengsel, skamløshet og overtramp, og handlingene drives frem av en tro på at det er noe som er større enn det som forlates. Menneskelige relasjoner fremstilles brutalt ærlig og uten filter. Men kun gjennom små innblikk.

Jeg hadde egentlig tenkt å lese samlingen over en lengre periode, men jeg ble så opphengt at jeg leste ut hele i en setting. Det er en råbra debut, og jeg gleder meg til dama kommer med mer!

Jeg var ikke en som hadde pulevenner, jeg var en som grein og ble skuffet og romantiserte ting og lengtet tilbake

 

edvard hoem. slåttekar i himmelen

Utenfor Molde på slutten av 1800-tallet er det slit og savn, men også håp og glede. Det er kjærlighet og sorg, og for mange er det en drøm om et bedre liv i Amerika. Noen våger å følge drømmen, og dra fra alt kjært og trygt i Norge. Fortellingen om de som reiste, men også om de som ble igjen er varmt og sterkt skrevet, det hele fortalt gjennom et språk få andre kan gjøre Hoem etter. Det er en stor tidsavstand mellom personene i romanen og vår tid, og det skildres et liv helt fremmed for oss. Men relasjoner mellom mennesker blir heldigvis aldri fremmed, og varmen de er skildret med er fortellingens største styrke. Jeg ble oppriktig glad i flere av dem, og gleder meg til å følge deres historie videre i Hoems krønike.

HJARTET HANS DUNKA UJAMT, SLIK DET GJORDE NÅR HAN HADDE SOVE FOR LITE, OG HAN TENKTE SOM ELLERS NÅR DET HAMRA SLIK, AT SINNET VÅRT BER PÅ MANG EI URO SOM VI IKKJE FORSTÅR

 

linda olsson. la meg synge deg stille sanger

I en liten bygd i Sverige møtes en eldre dame og en ung kvinne tilfeldig. Vennskapet de to utvikler er både uvanlig og uventet, men så har heller ingen av dem levd et vanlig liv. Om noe liv kan kalles vanlig. Møtet mellom dem blir derfor sterkt, rørende og til tider hjerteskjærende, da vi får bli bedre kjent med de to og hva som førte dem til bygda hvor de nå har møtt hverandre. Ikke gjør samme feil som meg, som før jeg leste den tok romanen for å være en sukkersøt klisjè. Det er den nemlig ikke, derimot treffer den deg hardt i magen mer enn en gang.

Jeg har ikke noe til deg James, sa jeg. Bare gi meg et smil, sa han. Og det var den vanskeligste gaven å gi

kressmann taylor. adresse ukjent

 

Det gamle såret er leget, men det hender at det banker i arret, min venn (s.25)

Romanen er på knappe 89 sider, og rommer en brevkorrespondanse mellom de tidligere samarbeidspartnerne og nære vennene, Max Eisenstein og Martin Schluse. De har begge vært kunsthandlere i California, men i 1932 bestemmer Schulse seg for å flytte tilbake til Tyskland, og de to begynner å skrive brev til hverandre.

Etter utgivelsen i USA i 1938, og Storbritannia året etter, ble romanen enormt populær, og arbeidet med oversettelse og utgivelse i andre land var allerede i gang da krigen brøt ut og satte en stopper for planene. Romanen ble ført opp på Reichkommisarens liste over forbudte bøker, og lå siden glemt i nesten 60 år før den ble gitt ut på nytt, og etter den franske oversettelsen i 1997 kom historien seg endelig videre til resten av Europa. Den ble først gitt ut på norsk i 2001, men kom i ny utgave i 2016 som en del av Aschehougs sidespor.

Adresse ukjent er et sjeldent godt innblikk i forholdene som gjorde det mulig for Hitler å komme til makten, og hvordan hans ideologi kunne appellere til en slik mengde mennesker og slik rettferdiggjøre forfølgelse og henrettelser av over seks millioner mennesker, basert på rase alene. Det var en ideologi som til og med gikk på bekostning av kjærlighet og vennskap, og en av bokens mest hjerteskjærende sider er nettopp brevet hvor Martin forsøker å rettferdiggjøre det hele overfor sin jødiske venn. Romanens fremste styrke ligger imidlertid i dens evne til å overraske, og det vil jeg ikke ødelegge. Derfor oppfordrer jeg dere på det sterkeste til å ta den med deg neste gang du er på biblioteket. Den tar deg knapt en time å lese – forøvrig perfekt kafèlitteratur, og den er med deg for resten av livet.

jojo moyes. me before you

Jeg vet denne boken er gammelt nytt, men jeg har veldig lett for å ta avstand fra bestselgerbøker, og det tok meg derfor litt tid å skjønne at denne kanskje kunne ha noe for seg likevel. Til slutt måtte jeg bare innrømme at her kom mine fordommer til skamme. I likhet med den tidligere omtalte Sammen, så er Me before you en upolert kjærlighetshistorie som viser de sidene ved kjærlighet som ofte ikke snakkes så mye om – for det er vanskelig, det er vondt og det er ikke alltid den overvinner alt. Gjennom historien om Lou og Will tar boken opp alvorlige og aktuelle debatter om aktiv dødshjelp og hva som er et verdig liv. Den tvinger deg til å selv ta stilling til spørsmålet, og jeg tror mange vil merke at det ikke er så sort hvitt som en kanskje trodde i utgangspunktet. Så om du, som meg, er litt for skeptisk til bestselgerne – denne synes jeg fortjener en sjanse!

kristopher schau. rettsnotater 22. juli-rettsaken, Oslo tinghus 2012

Under 22. juli – rettsaken i 2012 dekket Kristopher Schau rettsaken for Morgenbladet, hvilket resulterte i 10 publiserte artikler – en for hver uke. Disse, sammen med kommentarer og en upublisert artikkel ble siden samlet i en liten bok på knappe 108 sider. Til tross for størrelsen er den av de viktigste publikasjonene i etterkant av 22. juli, fordi Schau setter fingeren på en rekke fundamentale punkter. For det første lettelsen og skammen som store deler av befolkningen satt igjen med i dagene som fulgte, fordi vi ikke mistet noen. Schau´s åpenhet om dette, og følelsen av å være «lei», og samtidig kunne være heldig nok til å gå videre, gjør boken både troverdig og menneskelig. Fordi det er sånn vi er skrudd sammen, vi må bevege oss fremover. Men ikke alle kunne det, og de få glimtene vi får fra vitneforklaringer fra overlevende og obduksjonsrapporter er nok til å kaste oss tilbake til den sommerdagen for seks år siden, da hele vår verden stoppet opp.

Samtidig har vi et behov for å forstå, og viktigheten av nettopp å forstå gjerningsmannen, og Schau´s argumenter for at dette er nødvendig, er det som løfter boken til nye høyder. Jeg har også lyst til å glemme personen som gjorde dette. Da rettssaken pågikk blokkerte jeg alt media publiserte, ville ikke høre, ville ikke gi ham den oppmerksomheten. Men som Schau påpeker, var det å høre det viktigste vi kunne gjøre akkurat da. Og at vi i tillegg må slutte å kalle gjerningsmannen dum for å slippe å forholde seg til ham og hans meninger som førte til alt dette, for det er kun gjennom å forstå ham at vi kan gjenkjenne mennesker som ham senere. Kjenne igjen tankene hans i media, på nettet, på gaten, og i oss selv. Kun ved å vite, kan vi sørge for at dette aldri skjer igjen.

mamma legger hånden på hjertet hun sier

du har laga et hull her, sånn

tvers gjennom, forstår du

 

Om skam, sinne, apati, sex, å vokse opp, å være ung, ensomhet, og et håp om både kjærlighet og Gud. Ingvild Lothes diktsamling favner bredt, men egner likevel å treffe meg igjen og igjen, med et språk som klarer å være både sterkt og rått, men samtidig trist og sårt, akkurat som innholdet i diktene. Dette samspillet mellom stil og innhold fungerer råbra, og jeg tok meg tid til å lese samlingen både to og tre ganger

 

ingenting og alt skjedde, ingenting og alt forandra seg,

dagene forble identiske, nettene forble lys våkne,

jeg ble eldre.

det brant og rakna i meg, vinden beit i ansiktet,

eva beit i eplet, jeg beit kinnene sammen.

gjorde meg hard

andy jones. sammen

Åh! Dette her er en sjarmbombe som rommer det meste av mitt følelsesregister. Jeg gråt, lo, og gledet meg med Ivy og Fisher, et par som har vært sammen i nitten dager, men som allerede vet at dette er noe helt spesielt. Vanligvis ville alarmklokkene mine begynt å ringe her og jeg ville lagt boka fra meg, men den rommer så mye mer enn en kjærlighetshistorie. Jeg vil ikke røpe for mye, men måten kjærligheten skildres på – hvor fin den kan være, hvor helt jævlig den kan være, er alt annet enn en klisje. Å forelske seg er tross alt lett, men det som virkelig betyr noe er det som skjer etterpå. Når livet skjer. Boka har en imponerende mengde nivåer, som er satt sammen til en helhet som jeg ikke kunne unngå å bli skikkelig glad i. Det er ikke ofte jeg leser bøker med merkelappen romantikk, men denne her falt jeg hardt for!

vigdis hjorth. arv og miljø

Det tok litt tid før jeg fikk satt meg ned med fjorårets mest omtalte roman, men etter å ha lest den forstår jeg oppmerksomheten boken har fått adskillig bedre. Historien begynner med en fars død, og avdekker videre en arvestrid og en historie noen familiemedlemmer helst skulle sett at aldri ble fortalt. Å lese om Bergljot som valgte å bryte med sin egen familie, med sin egen mor, far og søsken gjorde veldig vondt. Det er et stort skritt å bryte med sine nærmeste. og personlig er det et utenkelig skritt.  Å lese om hvorfor Bergljot gjorde det, var enda verre. Spesielt portrettet av moren gjorde inntrykk, og jeg vekslet mellom å føle avsky og medfølelse for henne, kanskje ikke så ulikt Bergljot selv.

Man blir ikke snill av å ha det vondt. I regelen blir man slem av å ha det vondt. Krangelen om hvem som har hatt det verst, er barnslig. I regelen forkrøples de undertrykkede og får et ødelagt følelsesliv, i regelen overtar de undertrykkede undertrykkerens tankegang og metoder, det er undertrykkelsens mest infame konsekvens. at den ødelegger de undertrykkede og gjør dem i mindre stand til å frigjøre seg. Det skal hardt arbeid til for å gjøre lidelsen om til noe som er nyttig for noen, særlig for den lidende selv. s244

Romanen kan fremstå som noe kaotisk, og jeg brukte litt tid på å bli vant til stil, tempo og språk. Men på mange måter både fremhever og forsterker det historien, stemningen og Bergljots følelser. Så om du som meg, er en etternøler, synes jeg ikke du skal vente stort lenger.

Det er spesielt en grunn til at dette er en roman du bør kjenne til og ha lest. Arv og miljø tok debatten om skillet mellom litteratur og virkelighet til et nytt nivå da den kom ut, og den kommer uten tvil til å bli et referansepunkt i fremtidige debatter. Jeg tar meg ikke sikte på å gjengi alle debattinnleggene her. De er mange, og flere av de peker på interessante aspekter ikke bare ved Arv og miljø og virkelighetslitteraturen, men også Hjorths forfatterskap i sin helhet. Det var denne debatten som først vekket min interesse for den, og for en gangs skyld er glad jeg tok meg tid til å lese ulike omtaler før jeg tok fatt på den selv. De rettet oppmerksomheten min mot flere spørsmål og egenskaper ved romanen som jeg tviler på at jeg hadde klart å se på egenhånd. En av de beste, er Solgunn sitt innlegg med spørsmålet om ikke Hjorth med Arv og miljø, har gitt oss nøkkelen til sitt forfatterskap?

Samtidig, hadde det ikke vært for debatten rundt boken, hadde jeg mest sannsynlig lest den som en roman. Som fiksjon, en oppdiktet historie. Men nå tok jeg derimot meg selv i å hele tiden sitte å lure på hvor mye av det jeg leste som faktisk hadde skjedd, og det er ikke nødvendigvis en bra ting. Ingunn Økland for Aftenposten sa det best, at jo mer sannhet det er i det, jo lettere kan romanen forsvares, ellers har en uskyldig person fått rettet helt forferdelige anklager mot seg. Slik setter debatten lys på viktige etiske problemstillinger i litteraturen som vi både som lesere og litteraturformidlere må ta stilling til. Hvor mye kan merkelappen roman egentlig forsvare? Og hvor privat kan en forfatter tillate seg å være, av hensyn til personene som berøres? Arv og miljø er med andre ord et komplekst verk, og jeg måtte flere ganger legge den fra meg for å få tenke i fred – og nettopp derfor anbefaler jeg den videre

Altså, denne her! Det tok ikke mer enn et kapittel før jeg var solgt, og visste at dette var en bok jeg kom til å elske. Jeg tok ikke feil.

Lotta Elstad skriver med en slik fantastisk skarp og smart humor, og til og med jeg som vanligvis styrer unna bøker som har blitt beskrevet som morsomme, tok meg selv i å smile og le (høyt), og jeg tror mye av grunnen er at jeg kjente meg veldig igjen i Hedda, og situasjonene og tankene hun gjør seg – for selv om tittelen sier noe annet, så tenker Hedda. Mye. Vi møter henne etter at det har blitt slutt mellom kjæresten og henne (det var i grunn mer et erotisk vennskap om vi skal være ærlige), og i et forsøk på å flykte unna setter hun seg på et fly til Athen. Men etter en forholdsvis traumatisk nødlanding i Sarajevo går Hedda av flyet. Hun står igjen uten planer, uten bagasje, uten laptop, og med 17 980 kr på kontoen.

Det er ikke stort annet å gjøre enn å komme seg tilbake til Oslo, en ferd som går gjennom et kriserammet Europa ved hjelp av tog og buss, inkludert skitne vandrehjem, streaming av Game of Thrones (en skyhøy mobilregning) en Tinder-date og et one-night stand. Tilbake i Oslo oppdager Hedda at hun er gravid, men det burde jo være lett å gjøre noe med. Det er det ikke. På legekontoret blir hun informert om en ny innføring – før hun får lov til å ta abort, må hun tenke i tre dager (men regnet i virkedager blir det seks). Så Hedda blir sendt hjem, for å tenke. Du rekker å tenke mye på seks dager.

Det er så mye mer med denne boken jeg har lyst til å fortelle, men samtidig så synes jeg dere skal få gleden av å oppdage det herlige persongalleriet og Heddas tanker på egenhånd. Bare les den (som Milo ville sagt, bare i caps lock).

edouard louis. farvel til eddy bellegueule

Alt Eddy vil er å være en av gutta. En hardhaus. Og han prøver, han prøver virkelig å forandre seg. Å gjøre seg selv til noe annet enn den han er. For han er ingen hardhaus. Han er ikke en av gutta. Han er for femi. En jævla soper. Homo. En rævpuler.

Farvel til Eddy Bellegueule er en kort, men tung roman, og det er ikke vanskelig å forstå at den skapte overskrifter i Frankrike da den først kom ut. Skildringen av den franske arbeiderklassen er mørk, og når du i tillegg ikke passer inn i rollen som er satt til deg, er det et stygt og skamfullt liv. Det er både sårt og vond å bevitne hvordan noen ikke får lov til å være seg selv, at det er feil å være glad i noen.

I et debattinnlegg i Aftenposten 4. mai i år, presterte filosof og forfatter Nina Karin Monsen å hevde at homoseksualitet ikke er mer enn gjensidig onani, og følgelig ingen form for seksualitet. Innlegget florerer av påstander jeg trodde en holdt seg for god for i år 2017, og det hele gjorde meg bare rasende. Det var jeg heldigvis ikke alene om å bli, og debatten har rast i etterkant. For meg personlig, er det uforståelig hvordan noe så fint som kjærlighet kan være kilde til så mye hat. Etter å ha lest Farvel til Eddy Bellegueule, fikk jeg et innblikk i holdningene bak dette hatet, jeg fikk hjertet mitt knust av å lese om smerten en ung gutt må gå gjennom fordi han ikke passer inn i rammene for den gjengse franske arbeider og mann, og jeg bestemte meg for at i år, og alle andre år, skal jeg gå i Pride-paraden i Oslo –  jeg skal gå for kjærligheten.

hassan blasim. lik på utstilling

Hassan Blasim er mannen som nevnes sammen med Franz Kafka, Nikolaj Gogol, Jorge Luis Borges og Roberto Bolano. Det er mannen som regnes som en fornyer av den arabiske litteraturen, og han har allerede oppnådd internasjonal anerkjennelse.

…mennesket er ikke den eneste skapningen som dreper for føden, kjærlighet eller makt – det gjør villdyrene i jungelen også, på alle slags vis. Men mennesket er den eneste skapningen som dreper for tro

Novellene i samlingen Lik på utstilling er sterkt knyttet til Irak i tiden etter Saddam Husseins regjeringstid og invasjonen i landet, og minner aller mest om et surrealistisk inferno – men så er det heller ikke mye fornuft å spore i krig. Novellene er både krevende og brutale, og du får sjeldent et svar, men blir snarere sittende igjen med flere spørsmål enn du hadde før du begynte å lese. Jeg håper imidlertid at det trigger nysgjerrigheten fremfor at du lar deg skremme, for dette er en viktig bok. Novellene skildrer et samfunn vokst frem fra krig og uroligheter, og som nå nærmer seg oppløsning og det komplette kaos, det hele skildret med en dyktig balansering av sorg og munterhet, alvor og humor. Det er særdeles elegant gjort.