Åh denne her. Denne her. Jeg vil våge å påstå at jeg neppe kommer til å lese en bedre bok i år. Den er så skjør og fin, så sår og vond om kjærlighet og sorg, men først og fremst om øyeblikk og hvor flyktige de er. Hvor vanskelig de er å holde fast i, og hvor vondt det gjør at ingenting er vårt for evig, uansett hvor godt vi prøver å holde fast.

Det er fredag 22. juli 2011. Mikkel sitter på et hotellrom i Oslo og venter på Anna. Anna, som har vært hans i to timer, hver fjerde fredag de siste tretten årene. Men denne fredagen kommer hun ikke, og Mikkel sitter igjen med en sorg han ikke kan dele. Hva gjør en slik ensom sorg med en person? Det er en brutal og rå historie om hvor vanskelig det er å stå alene i et helt land som sørger, og hvor du ikke har noen ting til å hjelpe deg med å holde fast i minnene. For det var en av reglene, de skulle ikke etterlate seg noen spor. Ingen tekstmeldinger, ingen brev,  og ingen bilder.

Som bibliotekar låner jeg stort sett alt jeg leser, men denne skal jeg kjøpe meg, og lese ofte. Den er upolert og ærlig, og gjorde til tider så vondt at jeg gråt, mens på neste side kunne jeg smile over fine ord, sånn som entzauberung.  Det har ingen god norsk oversettelse, men handler om å miste den magiske opplevelsen. Romanen er full av sånne, og det er så fint! Stilistisk er det hele mesterlig gjennomført, og den har så mange nivåer som utgjør en så treffsikker helhet, at da jeg lukket permene etter siste side måtte jeg bruke noen minutter på å samle meg. Og da, da har du hatt en sterk leseopplevelse.