Denne traff. Denne traff skikkelig, og jeg skjønner at jeg har lest altfor lite av Tore Renberg. Språket alene fanget meg fra første side, og fortalte sin historie med en lun varme, men likevel en sårhet som fikk meg til å bli oppriktig glad i bokens hovedperson. Jeg kan ikke si så mye om hvorfor den traff meg sånn uten å avsløre plottet, men jeg kan si at den handler om Jørgen og familien hans, om kona Vibeke, som folk enten synes er eit jækla mas, eller eit herleg rivjern. Og den begynner da det flytter inn en ny familie i nabohuset, da Jørgen og Vibeke møter Steinar, som tar alle med storm med sin åpne og inkluderende væremåte. Steinar som raskt blir et midtpunkt. Men etterhvert begynner idyllen å slå sprekker, både Jørgen og Vibeke bærer på en uro, det er noe som ikke stemmer, det er ett eller annet med Steinar, men de klarer ikke sette ord på det. Hvem er han, sånn egentlig?
Du er så lys er så sår og fin, men det som slår meg mest er hvor ekte den er i sine skildringer av det som utspiller seg rett foran oss, men som vi likevel ikke får øye på.
cammellie 