Alt Eddy vil er å være en av gutta. En hardhaus. Og han prøver, han prøver virkelig å forandre seg. Å gjøre seg selv til noe annet enn den han er. For han er ingen hardhaus. Han er ikke en av gutta. Han er for femi. En jævla soper. Homo. En rævpuler.
Farvel til Eddy Bellegueule er en kort, men tung roman, og det er ikke vanskelig å forstå at den skapte overskrifter i Frankrike da den først kom ut. Skildringen av den franske arbeiderklassen er mørk, og når du i tillegg ikke passer inn i rollen som er satt til deg, er det et stygt og skamfullt liv. Det er både sårt og vond å bevitne hvordan noen ikke får lov til å være seg selv, at det er feil å være glad i noen.
I et debattinnlegg i Aftenposten 4. mai i år, presterte filosof og forfatter Nina Karin Monsen å hevde at homoseksualitet ikke er mer enn gjensidig onani, og følgelig ingen form for seksualitet. Innlegget florerer av påstander jeg trodde en holdt seg for god for i år 2017, og det hele gjorde meg bare rasende. Det var jeg heldigvis ikke alene om å bli, og debatten har rast i etterkant. For meg personlig, er det uforståelig hvordan noe så fint som kjærlighet kan være kilde til så mye hat. Etter å ha lest Farvel til Eddy Bellegueule, fikk jeg et innblikk i holdningene bak dette hatet, jeg fikk hjertet mitt knust av å lese om smerten en ung gutt må gå gjennom fordi han ikke passer inn i rammene for den gjengse franske arbeider og mann, og jeg bestemte meg for at i år, og alle andre år, skal jeg gå i Pride-paraden i Oslo – jeg skal gå for kjærligheten.
cammellie 