Da jeg lagde meg en leseliste i forkant av litteraturfestivalen tidligere i år, stod Therese Bohmans Den andre kvinnen helt øverst, og etter en hel lesesommer troner den fremdeles som min absolutte favoritt! Det er det flere grunner til.

Vi har alle en oppfatning av hvem den andre kvinnen er. Noen har vært henne, er henne, har blitt forlatt for henne, eller såret av henne. Uten å ta et standpunkt til hvorvidt det hele er rett eller galt, er dette et interessant portrett av den andre kvinnen, og menneskelige relasjoner – både mellom elskere, venninner, ektepar og konstruerte fellesskap. Samtidig er den estetisk rik, med flere referanser til både litteraturen og kunsten, og da det i tillegg er så stilsikkert utført som her, ja da vinner du hjertet mitt med en gang. Jeg lot meg spesielt fascinere av den navnløse hovedpersonens tanker om sin egen fremtreden, rolle, individualitet, tilhørighet og valg.

Det fins ingen kvinnelige flanører. Jeg kan ikke akseptere det. Jeg kan ikke nøye meg med noe kjedeligere bare fordi jeg er kvinne og fordi menn i alle år har tatt patent på alt som er gøy.

Jeg kjenner ofte selv på skammen påfallende mange prøver å pålegge meg som en kvinne på snart 30, enslig, som har valgt et liv uten barn. Da er det forfriskende å lese romaner som Den andre kvinnen, hvor hovedpersonen betrakter dette normerende kvinnefellesskapet fra utsiden, og jeg tenker den er et viktig bidrag som utfordrer ikke bare oppfatninger av kvinnen (både de vi har av oss selv og de samfunnet har), den undersøker også retten til å ta valg (selv de dårlige), gjøre noe for seg selv, og utforske og teste grenser på veien. Vi trenger bøker som denne, ja takk til flere nyanser!