Utenfor Molde på slutten av 1800-tallet er det slit og savn, men også håp og glede. Det er kjærlighet og sorg, og for mange er det en drøm om et bedre liv i Amerika. Noen våger å følge drømmen, og dra fra alt kjært og trygt i Norge. Fortellingen om de som reiste, men også om de som ble igjen er varmt og sterkt skrevet, det hele fortalt gjennom et språk få andre kan gjøre Hoem etter. Det er en stor tidsavstand mellom personene i romanen og vår tid, og det skildres et liv helt fremmed for oss. Men relasjoner mellom mennesker blir heldigvis aldri fremmed, og varmen de er skildret med er fortellingens største styrke. Jeg ble oppriktig glad i flere av dem, og gleder meg til å følge deres historie videre i Hoems krønike.
HJARTET HANS DUNKA UJAMT, SLIK DET GJORDE NÅR HAN HADDE SOVE FOR LITE, OG HAN TENKTE SOM ELLERS NÅR DET HAMRA SLIK, AT SINNET VÅRT BER PÅ MANG EI URO SOM VI IKKJE FORSTÅR
cammellie 